En som sto meg nær fortalte meg en gang at hun ikke kunne sove om natten fordi porteføljeverdien hadde falt 15 % på en uke — selv om hun visste at det var snakk om et solid indeksfond som hadde steget i årevis før det. Dette var ingen feil i analysen. Det var en ukjent risikotoleranse, avdekket først da det var for sent å unngå stresset.
I hverdagen utfører vi mange ulike handlinger. La oss nevne tre eksempler som de fleste gjør nesten hver dag: vi går en tur, kjører bil eller lager middag. Vi gjør disse tingene på grunn av positive utfall. Vi ønsker å komme oss et sted, fullføre oppgaver, eller rett og slett spise.
Likevel kan hver av dem føre til et ugunstig utfall vi ikke hadde regnet med. Vi kan bli involvert i en trafikkulykke, brenne oss på platetoppen eller skjære oss med kniven mens vi lager middag. Vi tenker vanligvis ikke aktivt på disse utfallene, og vi ønsker dem heller ikke. Men det finnes en reell sannsynlighet for at de skjer. Risiko er nettopp det — sannsynligheten for at noe går galt og fører til et utfall vi ikke ønsker. Risiko er like viktig i investering som i alle andre beslutninger vi tar hver dag. Vi kan si at enhver beslutning bærer med seg en viss risiko. Noen er større, noen mindre, avhengig av situasjonen.
I investering betyr risiko oftest muligheten for økonomisk tap eller verdifall på kapitalen. Spørsmålet er hva som påvirker risikoen i en investering. Svaret er ikke enkelt — det avhenger av flere faktorer.
Den første faktoren er investorens egen personlighetsprofil. Noen investorer liker høy risiko. De føler seg komfortable når markedet er ustabilt og prisene på aksjer, fond og andre investeringer svinger. Derfor investerer de i spekulative finansielle instrumenter, som jeg nevnte i kapittel 1.4. På den andre siden finnes investorer som har aversjon mot risiko. Her er et personlig eksempel. En som sto meg nær, investerte — på mitt forslag — en del av pengene sine i et indeksfond. I starten var hun misfornøyd fordi avkastningen var negativ, noe som skapte lett panikk. Men etter at markedet hentet seg inn, hadde hun to år senere en brutto avkastning på over 30 %. Likevel, av frykt for et nytt fall, vurderte hun å selge andelene. Hun innså at det var tungt å følge med på investeringens verdi daglig — et tegn på risikoaversjon. Til slutt satte hun en del av pengene i banken, men beholdt fondsandelene, og har i dag en betydelig avkastning. Denne typen investor plasserer kapitalen sin i banksparing eller statsobligasjoner. Jeg vil vie et helt kapittel til obligasjoner litt senere. For nå holder det å vite at statsobligasjoner er verdipapirer der staten låner penger fra investorer mot en bestemt rente. Hver enkelt har et eget forhold til risiko, og dette forholdet avgjør hvor kapitalen deres ender opp investert.
Hun solgte ikke fondsandelene, og har i dag en betydelig avkastning — den virkelige testen av risikotoleranse er ikke analysen, men øyeblikket når porteføljen er rød.
Den andre faktoren er forholdet mellom risiko og avkastning. Som hovedregel tilbyr markedet høyere forventet avkastning når vi tar på oss høyere risiko. Et godt eksempel er stats- og selskapsobligasjoner. Selskapsobligasjoner er verdipapirer der et selskap låner penger fra investorer mot en bestemt rente. Siden det i gjennomsnitt er mer sannsynlig at et selskap går konkurs enn at en stat gjør det, innebærer investering i selskapsobligasjoner høyere risiko. Derfor er avkastningen på selskapsobligasjoner vanligvis høyere enn på statsobligasjoner. I finansmarkedet har investorer som eksponerer seg for høyere risiko, potensial for høyere avkastning. Her vil jeg understreke at høyere risiko ikke garanterer høyere avkastning.
Den tredje faktoren som påvirker risiko, er investeringens tidshorisont. Unge investorer, som investerer over lengre tid, har råd til å ta på seg høyere risiko. Jo lengre investeringsperioden er, desto mindre er sannsynligheten for at vi ender opp med negativ avkastning på grunn av kortsiktige fall, spesielt hvis vi investerer i et bredere utvalg av store, stabile selskaper. Rentes rente-effekten jobber da i vår favør, men den reduserer ikke selve risikoen. Det er viktig å påpeke at risikoen ikke forsvinner, den dempes bare over tid. Samtidig må det understrekes at valget av investering spiller en avgjørende rolle. Velger vi et selskap som er i en tidlig utviklingsfase med begrenset kapital, vil ikke tid i seg selv redusere risikoen. Eldre mennesker reduserer derfor risikoen og plasserer pengene i mindre risikofylte eiendeler, som for eksempel obligasjoner. Hvis vi trenger tilgang til pengene umiddelbart, er den tryggeste løsningen å holde kapitalen på en bankkonto.
Risiko kan deles inn i to grupper. Den første er risiko knyttet til ett enkelt selskap eller én bransje. Det er når salget faller, direktøren slutter, eller det kommer et søksmål. Dette kaller vi usystematisk risiko. Den andre er risiko som rammer hele markedet. Krig, krise, renteøkning. Dette er systematisk risiko, og den kan du ikke unngå bare ved å velge riktig selskap. Fall i salg og inntekter, endringer i ledelsen, tilbaketrekking av produkter fra markedet eller rettssaker kan være eksempler på usystematisk risiko for et bestemt selskap. Tobakksindustrien har for eksempel stadig færre røykere og stadig flere søksmål. Derfor er et selskap som Philip Morris under konstant press. Det er en typisk bransjerisiko.
Systematisk risiko handler om globale endringer som ikke bare rammer en bestemt bransje eller bestemte selskaper, men hele finansmarkedet eller en stor del av det. Når en stor krise bryter ut, faller nesten alt. Slik var det i USA i 2008 da boliglånsmarkedet kollapset. Det samme skjer når spenningen rundt Hormuz-stredet øker, oljeprisen hopper, og børsene faller. Dette er risiko for hele systemet.
I tillegg finnes det noen enkle risikotyper som er verdt å huske:
- a) renterisiko – når rentene stiger, blir lån dyrere
- b) kredittrisiko – når et selskap er for høyt belånt
- c) valutarisiko – når valutakurser spiser opp avkastningen
- d) politisk risiko – når lover endres eller det bryter ut krise i et land
- e) likviditetsrisiko – når du ikke raskt kan selge en eiendel
Den mest effektive måten å håndtere risiko på, spesielt usystematisk risiko, er gjennom diversifisering av kapitalen. Diversifisering betyr at kapitalen er fordelt på ulike instrumenter. Konkret betyr det at en del av kapitalen din er plassert på børsen, en annen del på en sparekonto, en tredje i obligasjoner, en fjerde i eiendom, en femte i egen virksomhet, og så videre. Hele poenget er å fordele eggene på flere kurver i stedet for én. Hvis én kurv faller, har du fortsatt de andre kurvene der kapitalen er plassert. Diversifisering tjener til å dempe risikoen, ikke å fjerne den. Derfor leter vi ikke etter en investering uten risiko, men etter en risiko vi forstår og kan sove rolig med. Risiko er en uunngåelig del av investering, akkurat som av livet. (Investopedia, 2025e)
Vi har forstått hva risiko er og hvordan vi kan dempe den. Neste steg er å se hvordan tid og avkastning jobber sammen til vår fordel — det er essensen av rentes rente.