Warren Buffett har eid aksjer i Coca-Cola siden 1988 og har aldri solgt dem — på tross av titalls markedsfall, recesjoner og endrede konsumvaner i mellomtiden. Hvorfor holder noen på samme aksje i over 35 år? Svaret ligger i et konsept jeg forklarer i denne teksten, som vil endre måten du ser på hvert selskap fra nå av.
Til denne analysen har jeg brukt de finansielle rapportene tilgjengelige på selskapets offisielle nettside, samt analysesiden Stock Analysis.
Merknad
Denne analysen er ikke en anbefaling om å kjøpe aksjer i Coca-Cola, og utgjør ikke noen form for finansiell rådgivning. Dette er mine personlige notater og observasjoner fra øvelse i å analysere et selskap. Jeg valgte Coca-Cola som eksempel fordi merkevaren er kjent for nesten alle, forretningsmodellen er enkel å forstå, og jeg hadde egne notater fra tidligere research liggende klare.
Coca-Cola Company
Når jeg analyserer et selskap, starter jeg ikke med en graf. Jeg starter med spørsmålet: hva gjør dette selskapet, og hvorfor skulle det overleve i 20 år til? Coca-Cola er et godt eksempel for meg — det er enkelt å forstå.
Forretningsmodell og markedsposisjon
Coca-Cola er det største leskedrikkselskapet i verden, men fungerer ikke slik de fleste tror. Det kjører ikke lastebiler og tapper ikke flasker i hvert land. Virksomheten består i å lage konsentrat — en hemmelig sirup — og selge det til et nettverk av hundrevis av uavhengige tappeanlegg som fortynner, flasker og distribuerer det. Dette er en genial modell fordi den er lett, svært lønnsom og enkel å skalere. Produktsortimentet er ganske bredt: fra klassisk Coca-Cola, Zero- og Diet-varianter, via Sprite og Fanta, til vann som Dasani og smartwater, sportsdrikker som Powerade, kaffemerket Costa som de har kjøpt opp, og juice som Minute Maid og Simply. De selges i over 200 land, og smak og markedsføring tilpasses lokalt. Hovedkonkurrenten er PepsiCo, som egentlig er sterkere innen snacks, mens de er nummer to innen drikke. I tillegg finnes Keurig Dr Pepper i USA og Nestlé i flaskevannsmarkedet. Coca-Colas fortrinn ligger ikke i smaken, men i at merket er tilgjengelig overalt — fra en kiosk i Oslo til et kjøleskap i Kenya.
Hva er en økonomisk vollgrav, og hvorfor har Coca-Cola en?
I investering bruker vi ofte begrepet «økonomisk vollgrav» (moat). Begrepet ble popularisert av Warren Buffett, og betyr: hva forhindrer konkurrenter fra å ta virksomheten din? Akkurat som en borg har en vollgrav med vann og høye murer, har et solid selskap noe som beskytter det. Coca-Cola har en av de bredeste vollgravene i verden, og det av tre grunner.
Den første grunnen er en immateriell eiendel — merkevaren. Ordet «Coca-Cola» er verdt mer enn fabrikkene. Mennesker verden over kjenner den igjen, har tillit til den, og betaler mer for den røde boksen enn for et ukjent merke. Det er en styrke som er bygget opp over mer enn 100 år og ikke kan kjøpes over natten. Den andre grunnen er et kostnadsfortrinn. Når man lager konsentrat for hele verden, blir kostnaden per liter svært lav. Ingen nye aktører kan komme inn og lage sirup billigere enn dem. Den tredje grunnen er distribusjonsnettverket. Dette systemet av tappeanlegg er deres hemmelige hær. For at en konkurrent skal komme til den samme hyllen i butikken, måtte vedkommende bygge relasjoner med millioner av forhandlere — det er praktisk talt umulig. Derfor, selv om folk i dag drikker mindre sukker, består vollgraven. Selskapet lanserer ganske enkelt en Zero-variant eller kjøper et vannmerke, og bruker det samme nettverket. Det er for øvrig vanlig at Coca-Colas regionale tappepartnere over tid har bygget ut virksomheten med egne vann-, juice- og kaffemerker, og dermed brukt den samme distribusjonen til langt mer enn klassisk kullsyreholdig drikke.
Finansiell helse
Her ser jeg på tre ting: om selskapet vokser, om det er lønnsomt, og om det genererer kontanter. Coca-Cola har de siste fem årene vokst moderat, med noen prosent årlig. Veksten kommer ikke fra at folk drikker mer cola, men fra at de hever prisene og selger dyrere varianter — for eksempel bokser på 0,33 liter i stedet for 2-litersflasker. I USA og Europa stagnerer volumet, men i Asia, Afrika og Latin-Amerika vokser det fortsatt. Lønnsomheten er eksepsjonell. Indikatorer som ROE og ROIC ligger konstant over 30–40 %, noe som er langt over gjennomsnittet. Det betyr at for hver dollar de investerer, får de mye mer tilbake. Selskapet har betydelig gjeld — vanligvis rundt 2,5 til 3,5 ganger årlig resultat før rente og skatt. Det hører høyt ut, men er ikke risikabelt fordi kontantstrømmen er ekstremt stabil. Derfor er Coca-Cola kjent som en «Dividend King» — de har økt utbyttet hvert år i over 60 år på rad. Dette er mulig fordi de hvert år genererer milliarder i fri kontantstrøm.
Vekst og risiko
Fremtiden ligger ikke i klassisk kullsyreholdig drikke. Derfor er strategien å bli et «Total Beverage Company». Det betyr: å satse på Zero, utvide innen kaffe gjennom Costa, innen vann, sportsdrikker og juice. De største risikoene er klare: folk går over til sunnere alternativer, myndigheter innfører sukkerskatt, og presset på grunn av plastemballasje øker. I tillegg, siden de tjener penger i 200 valutaer, eter en sterkere dollar opp overskuddet deres. Ledelsen løser dette ved å omformulere produkter, kjøpe nye merker og gi kontanter tilbake til aksjonærene gjennom utbytte og tilbakekjøp av aksjer.
Verdivurdering og konklusjon
Coca-Cola-aksjen selges aldri billig. Markedet gir den alltid et P/E-forhold på rundt 20 til 25, fordi investorer betaler for trygghet, ikke vekst. Utbytteavkastningen er rundt 2,5 til 3,5 % — ikke mye, men trygt. Jeg spør meg ikke om aksjekursen vil stige 5 % i morgen. Jeg spør meg: vil folk om 20 år fortsatt be om Coca-Cola på hyllen, har selskapet en vollgrav til å forsvare seg med, og vil det hvert år betale ut en del av overskuddet til aksjonærene? Svaret er nesten helt sikkert ja.
Analysen er avsluttet. I avslutningen deler jeg et personlig tilbakeblikk på min egen investeringsreise — feil, strategi og hva jeg ville sagt til meg selv ved starten.